I går avsa Høyesterett dom i to saker som omhandler ansattes rettigheter i forbindelse med reisetid, og hva som skiller arbeidstid fra reisetid. De ansatte fikk medhold i begge sakene.
Den ene saken gjaldt en politimann som krevde at reisene til og fra oppdrag som skjedde utenfor fast arbeidssted, for eksempel på andre steder enn lensmannskontoret eller politistasjonen, skulle regnes som arbeidstid etter vernebestemmelsene i arbeidsmiljøloven kapittel 10, og ikke bare "reisetid".
Reisetid regnes ifølge forarbeidene til arbeidsmiljøloven ikke som arbeidstid med mindre arbeidstakeren er pålagt å utføre arbeidsoppgaver i henhold til arbeidsavtalen; at han eller hun står til arbeidsgiverens disposisjon.
Et viktig spørsmål i saken var derfor hvorvidt politimannen på vei til og fra utrykningsstedet sto "til disposisjon" for arbeidsgiver.
Etter å ha tapt både i Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett ble saken anket til Høyesterett. Høyesterett ba i denne forbindelse EFTA-domstolen om en såkalt rådgivende uttalelse. EFTA-domstolen konkluderte med at tid som brukes til reiser pålagt av arbeidsgiver, er arbeidstid.
Grunnen til at Høyesterett henvendte seg til EFTA-domstolen er at en nasjonal domstol kan be om EFTA-domstolens fortolkning av en bestemmelse i EØS-avtalen eller et EU-direktiv. EFTA-domstolens uttalelse er ikke rettslig bindende, men en nasjonal domstol vil som regel rette seg etter svaret.
EFTA-domstolens uttalelse ga imidlertid ikke noe klart svar på om all reisetid også er arbeidstid. Det avgjørende ville være om de konkrete forholdene i saken oppfyller de tre kriteriene i arbeidstidsbegrepet i EU-direktivet fra 2003 om organisering av arbeidstid (arbeidstidsdirektivet).
Høyesterett har nå slått fast at tjenestemannen hadde stått til arbeidsgivers disposisjon under reisene, og at all reisetiden derfor måtte anses som arbeidstid etter de bestemmelsene i arbeidsmiljøloven kapittel 10 som implementerer arbeidstidsdirektivet.
Vernebestemmelsene i arbeidsmiljøloven skal sikre arbeidstakerne tilstrekkelig daglig og ukentlig hvile. Bestemmelsene regulerer imidlertid ikke spørsmålet om hvordan reisetiden skal godtgjøres.
Høyesterett presiserer at utfallet av saken ikke er avgjørende for hva som skal anses som arbeidstid i andre sammenhenger; for eksempel i tariffavtaler, i andre deler av arbeidsmiljøloven eller i lovgivningen for øvrig.
Den andre saken fra Høyesterett gjaldt en ansatt i et bemanningsbyrå, som var leid ut til en statlig virksomhet og som krevde å få godtgjørelse for reisetiden de dagene han arbeidet på et annet enn hans vanlige arbeidssted.
De statsansatte fikk i tillegg til kjøregodtgjørelse også godtgjørelse for reisetiden de dagene de arbeidet på det andre stedet. Reisetiden kunne dessuten avspaseres time for time.
Spørsmålet var om denne form for ytelse var omfattet av likebehandlingsregelen i tjenestemannsloven § 3B nr. 1, som krevde at en utleid arbeidstaker skal ha samme vilkår som de statsansatte i virksomheten.
Høyesterett kom til at den innleide hadde krav på den samme reisetidsgodtgjørelsen som de fast ansatte. Formålet om reell likebehandling ville ikke nås om en slik reisetidsgodtgjørelse ikke var omfattet.
Med statsansatteloven er bestemmelsene man før kunne finne i tjenestemannsloven om innleie og likebehandling tatt ut, og loven er forenklet ved at arbeidsmiljølovens likebehandlingsregler er gjort gjeldende gjennom statsansatteloven § 11 sjette ledd.